Jeg holdt på å miste livet natten for nøyaktig 11 år siden....

Jeg har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge inn dette innlegget, det er blitt lagret flere ganger i utkast, men i kveld har jeg bestemt meg for å fortelle litt om noe av det som faktisk har skjedd meg, som ikke så mange veit....

Jeg har akkurat satt inn et innlegg på mammas vegg på Facebook og gratulert henne med dagen, hun blir 60 år 07.12.2010 og mens jeg satt der begynte tankene og komme. Egentlig er det litt rart at jeg er så glad i desembermåneden og jula, for jeg har hatt flere tragiske opplevelser i desember måned opp igjennom, men jeg skal ikke prate meg bort nå... Nå skal jeg fortelle om hva som skjedde hovedsaklig på kvelden den 6. desember 1999 og skulle bli den lengste natta i mitt liv...

For å gjøre forhistorien kort, jeg ble sammen med en gutt i 1996. Jeg var 15, han hadde akkurat fylt 18 og jeg var selvsagt verdens lykkeligste, for han hadde jo valgt meg! MEG liksom!!!! Jeg svevde på rosa skyer, vi hadde det jo så fint sammen. Det var selvsagt ikke alle som var like happy med at han var myndig og jeg ikke var lovlig engang, men når du er en sta, forelska 15-åring så regelrett driter du i det, det er bare du selv som står i sentrum. Jeg var sånn, alle jeg kjenner var sånn, men en ser det ikke før en blir eldre....

Det var kanskje en blanding av det der med forelskelse og stahet som gjorde at jeg ikke "så" de små varseltegnene i forholdet heller... Jeg syntes ikke han drakk for mye.... Det var jo normalt at folk på 18 festa i helgene, var det ikke? Vel, dette ble værre med tiden, han begynte å drikke i ukedagene og... Han fikk venner jeg ikke likte, og de jeg likte ville ikke være med han lenger... Og siden han begynte å oppføre seg fysisk dårlig mot meg når han var full, turte jeg ikke gå i mot han, men ble med han og de "nye" vennene hans. Jeg kunne ikke ha "mine" venner som jeg kunne være litt sammen med, det var han altfor sjalu til... Han kunne bli helt vill enkelte ganger når han hadde drukket, han virket edru, men han var en helt annen person. En som kunne sparke og slå og true både verbalt og fysisk til han hadde meg der han ville. Han slo meg ikke i ansiktet, det var bare der ingen kunne se det... Og han visste at handlingene hans hadde gjort at jeg uansett ville holde tett til andre.

Folk kan lett si til meg den dag i dag:"Men kjære deg, hvorfor gikk du ikke fra han før det gikk så langt?" Det er da jeg skjønner at de som sier det har ikke vært i en sånn situasjon, og de er unnskyldt. For det er faktisk sant, en skjønner det ikke før en har vært der selv... Jeg hadde samme oppfatting før, jeg kunne ikke fatte at noen ville være sammen med en som mishandla dem gang på gang.... Men jeg skjønner det nå... Det kommer ikke ann på hva du vil.... Det kommer ann på hva du tør risikere...

Etter 3 år ble det slutt mellom oss, det hadde vært utallige kappestrider mellom oss, og tilslutt veide ikke det gode opp for det vonde lenger, og jeg flytta. Jeg flytta til et hus i Åbjør, en liten plass på vei opp mot golsfjellet fra fagernes. Jeg hadde egen bil, var 18 år og jobba 65% stilling på Texaco (Det het det den gangen) på Fagernes. Livet var egentlig veldig bra. Jeg kunne være sammen med venner igjen, jeg kjørte bil, gikk skole og jobba. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv, den jenta JEG bestemte over, og det var godt!

Så kom da denne dagen... 6 desember 1999... Det var faktisk en mandag og jeg hadde fri fra jobb. Klokka begynte å nærme seg 18.00 og jeg oppdaga at jeg var tom for røyk.... Å herregud, det var total krise!!! Så jeg reiste ned på Texaco'en og kjøpte. Jeg ble stående litt og prate med han som var på jobb, fordi det var tross alt mandag og det fantes jo ikke en sjel i Fagernes... Men plutselig kommer det en Ascona. (Ikke le, det var det som var den ultimate rånebilen for 10 år siden.) Det var Joakim og Kenneth, to jeg kjenner godt herfra. De skulle innom å kjøpe brød og potetgull for de skulle ha filmkveld hos Joakim. Det ble to minutter med litt bla-bla-bla og så reiste de. Da kom plutselig Ex'en min inn gjennom døra, bare sånn fra ingensteds liksom... Jeg fatter den dag i dag ikke hvor han kom fra men... Han strener mot disken og i forbifarten slenger han til meg "Jasså, di hore...."
Jeg ble bare stående og tenke om jeg hadde hørt riktig, men skjønte jo fort det. Jeg så at han som jobba den kvelden heller ikke helt skjønte poenget med den der men han bare ekspederte han og ga han røyken han kjøpte, og så var han borte like fort som han kom.

Jeg reiste ganske med en gang etterpå og da jeg kom over bakketoppen i Fagernes og så bort til der vi hadde bodd sammen, så jeg han sto ute der og venta på meg. Jeg skulle bare kjørt men jeg tenkte ikke sånn... Jeg stoppa og han satte seg inn. Jeg husker ikke hva vi prata om der, det er fremdeles etter 11 år noen bruddstykker som er borte... Men så kjører Kenneth og Joakim forbi, de skulle jo samme veien som meg siden de skulle til Joakim, men i det de kjører forbi sier ex'en min:"Jeg visste at de skulle opp til deg!!!" Jeg kikka på han og spurte om han prøvde å tulle med meg, men det gjorde han rett og slett ikke. Han var 100% sikker på at de skulle til meg. Av alle mulige ting. Nå skal det og nevnes at Joakim og Kenneth var bekjente, men jeg prata vel med dem sånn et par ganger i året, og enda skulle de liksom ha noe oppe hos meg å gjøre? Jeg husker jeg ble så forbanna. Jeg så fremdeles ikke faresignalene....

Diskusjonen ble endt av at han skulle være med opp til meg for å se at ikke bilen dems sto der. Jeg husker jeg tenkte at : "Nå skal du få se hvem som har rett nå..." At jeg kunne være så dum... Det var jo akkurat det han ville... Han hadde allerede bestemt seg han, men han kunne ikke gjøre meg noe midt i Fagernes...
Vel oppe på gården hos meg sto det selvsagt ingen oransje ascona, det var kun to bilspor i snøen på gårdsplassen, og de var mine, så ikke kunnedet ha vært noen der heller. Litt triumferende snudde jeg meg og sa "Er du fornøyd nå????"

Han var over meg som en hauk. Jeg skjønner ikke åssen han kom seg rundt bilen så fort men han la all sin vekt mot meg og dyttet meg utfor skrenten på parkeringsplassen som endte i en liten steinrøys nedenfor. Jeg har alltid sett veldig dårlig, og er avhengig av linser. Jeg hadde ikke fler linser igjen den måneden, så jeg brukte briller i stedet. Det er umulig for meg å se noe uten når det er dagslys til og med, så på kveld og natt er jeg totalavhengig. Det eneste jeg husker er at jeg så en skygge komme i mot meg og så ble brillene mine kastet av meg... Det neste som skjedde er litt uklart, han var overalt... Jeg merket han over meg med full tyngde og de isete steinene under meg kjentes ut som skar seg inn siden min. På et punkt fikk han tak i håret mitt og jeg skjønte hva som kom til å skje. Jeg fikk opp den ene hånda og holdt meg for tinningen akkurat i tide før han begynte å slå hodet mitt ned i den ene steinen. Jeg husker ikke hvor mange ganger han gjorde det... Tilslutt hadde jeg så vondt i hånda som traff steinene hele tiden at jeg ensa ikke smerten lenger...

Jeg husker ikke alt som ble sagt heller, jeg husker jeg prøvde å skrike så høyt jeg kunne, jeg hadde jo naboer, og huseieren bodde jo faktisk bare rett nedenfor meg, men jeg tror rett og slett ikke at han var hjemme den kvelden... Men brått forsvant tyngden fra meg og han forsvant opp på skrenten igjen. Jeg hadde skikkelig problemer med å komme meg opp på gårdsplassen, følte hender og bein bare forsvant i mørket under meg siden jeg ikke greide å se klart. Da jeg kom opp sto han der og betrakta meg. "Dagboka di!" freste han. Dagbok ja, det hadde jeg jo ikke engang... "Jeg veit du har skrevet opp alle som har vært her i dagboka di!!! Jeg skal se den NÅ!!!" Det var da jeg skjønte at jeg ikke måtte protestere mer... Så jeg svarte at jeg skulle finne den men den lå inne. Jeg var livredd...

Hvilken rekkefølge alt skjedde i når vi kom inn er og et hull i hukommelsen min den dag i dag... Jeg veit det ble krangel allerede på kjøkkenet, han sparket inn to skapdører og skreik til meg at han skulle ta meg med øks. Men det var ute i stua det virkelig holdt på å gå galt. Han fortsatte rundjulinga der inne, jeg følte meg som en filledokke tilslutt... Jeg husker også at jeg ble så sliten at jeg orka ikke stå i mot... Han dytta meg inn i hylla i stua så alt som sto i hylla raste ned over meg. Det var bøker, glasskår og pynteting overalt... Så velta han stuebordet opp i sofaen og på høykant inn i veggen. Det er helt utrolig hvilke krefter som kan sjule seg i en du tror du kjenner godt... Skrikingen og mishandlingen fortsatte... Jeg husker at jeg lå på gulvet på et tidspunkt og så ned på armen min der klokka var. Den var kvart på to på natta. Jeg husker jeg lurte på hvor lenge dette ville pågå... Jeg hadde så vondt overalt. Så fikk han det for seg at han skulle rive i stykker klærne mine. Jeg hadde på meg en dongribukse og en genser og han løfte meg opp etter dongribuksa og reiv den regelrett i to.... Da ble jeg virkelig skremt... Har du prøvd å rive dongristoff i to før? Det er ikke så lett som en skulle tro, og han gjorde det som om det var papir... Genserene mine og undertøyet gikk på bare noen sekunder og så begynte det virkelige helvete... Han sparka og slo, dytta og dro meg bortover gulvet. Så plutselig tok han tak i hestehalen min og kjørte ansiktet mitt ned i gulvet med full kraft. Jeg traff gulvet med høyre kinnbein og det hule dunket som kom blir jeg kvalm av å tenke på den dag i dag...

Jeg ble liggende helt rolig på gulvet i den mest beskyttende stillingen jeg kunne og håpa til gud at han var ferdig... Da kjente jeg grepet hans rundt halsen. Han holdt kveletak på meg mens han dro meg bort til sofaen og jeg kjente på tur bort dit at det begynte å svimle for meg. Akkurat der og da trodde jeg at jeg var i ferd med å dø, og det værste er at jeg håpet det skulle være sant. Jeg orka ikke mer, jeg ville bare slippe smerten... Jeg ante ikke at det gikk ann å få den følelsen, men det går ann... Han slang meg opp i sofaen og prøvde og presse beina mine fra hverandre. "Jeg skal sørge for at du ALDRI skal få sjansen til å bli mamma!!!!" skreik han til meg. Jeg veit ikke hva han hadde tenkt å gjøre men med store vintersko på seg og jeg naken på sofaen, var mine odds ikke lik null engang... Men mirakuløst fikk jeg klemt sammen beina tilstrekkelig så han fikk ikke gjort det han hadde planlagt å gjøre, så han reiste seg brått opp igjen og omtrent kasta meg ut igjen på gulvet. Jeg turte ikke reise meg nå heller, jeg visste han sto over meg selv om jeg ikke så klart. Jeg hørte han dreiv med en glidelås og så begynte han faktisk å tisse på meg. I stua, på meg, mens jeg lå der rundjult...

Da han var ferdig gikk han og satte seg i sofaen og så på meg. Jeg rørte meg ikke... jeg kasta skråblikk bort på klokka igjen og den var kvart over fem på morgenen.... Han hadde nå drevet med mishandlingen sin i nesten 10 timer... Jeg kunne ikke se øynene hans uten briller men tilslutt hørte jeg på pusten hans at han hadde sovna... Enda venta jeg lenger før jeg turte reise meg... Jeg gikk inn på badet og kikket inn i speilet... Det er det værste synet jeg har sett... Jeg så ut som et fargekart i grønt og blått... Jeg så faktisk malt ut på armene, fordi blåmerkene etter at han dro meg rundt i huset var jo ikke runde, men lange streker... Men det værste var ansiktet. Jeg har fakisk ikke sett en så hoven og nesten svart blåveis nosngang, og da regner jeg med filmer jeg har sett og. Det var helt absurd å tenke på at jenta i speilet faktisk var meg... Jeg hadde soverom foran badet og gikk ut og satte meg på senga... Jeg hadde så lyst til å ringe mamma men jeg hadde kontantkort og det var selvsagt tomt... Ikke turte jeg å ringe der jeg måtte prate heller, for jeg var livredd han skulle våkne og drepe meg om han fant meg i telefonen. Han ville hatt god tid til det før politiet kom.

Jeg må ha sovna litt for det neste jeg husker var at det var lyst ute. Jeg reiste meg fra senga og fikk på meg klær. Det verka så i kroppen og håndbaken min så ut som et hovent kjøttstykke.. Det var den 7 desember.... Mammas bursdag og vi hadde avtalt dagen før at vi skulle møtes klokka tre på kinaresturangen på Leira og spise... Åssen i all verden skulle det gå... Jeg husker jeg prøvde å sminke meg, men det var nytteløst å komme borti kinnet i det hele tatt... Jeg lista meg ut, jeg tok ikke på meg sko engang før jeg var på verandaen... Jeg var så redd jeg måtte starte bilen to ganger for å få fyr på den, men heldigvis starta den på første omvridning... Det er helt sprøtt at jeg klarte turen ned til leira... alt var hvitt ute og jeg så ingenting... Da jeg kom til møbelhuset på Leira, stoppa jeg for å gå inn og låne telefon. Jeg måtte få tak i mamma. Damen som satt i kassen hadde ryggen til da jeg unnskyldte meg og spurte om å få låne telefonen, og da hun snudde seg og så meg så det ut som hjertet hoppa opp i halsen på henne. Jeg fikk telefonen med en gang og slo nummeret til mamma. Mamma tok telefonen og fortalte at nå satt de bare og venta på meg og gleda seg så til jeg skulle komme.

Jeg reiste derfra over til kinaresturangen og parkerte. Det jeg ikke visste var at mamma og Jan skulle overraske meg litt og, så de hadde jo tatt med seg mormor for sikkerhetsskyld... Og der kom jeg.... Jeg så mamma's ansikt stivna til is da hun så meg. "Hva har han gjort nå?" spurte hun bare. Det var ikke vits i å prøve seg på noe annet enn sannheten... Maten ble drøyd litt, mens vi reiste til fagernes og fikk linser, prata med onkelen og faren til ex'en min og fortalte hva som hadde skjedd og fikk dem til å reise opp til huset mitt og hente han...  Etter det reiste jeg og mamma til kina'en igjen og det ble da en koselig middag for det, noe anspenthet var det selvsagt men vi prøvde i det minste. Jeg reiste ikke hjem den kvelden. Jeg tror jeg var hos mamma nesten ei uke...

Jeg veit dette ble utroooolig langt selv om jeg prøvde korte det inn litt... Men det var akkurat sånn det var... Jeg kommer aldri til å glemme det.... Og tiden leger ingen sår, den gjør det bare lettere å leve med dem...

Takk for at du orket å lese dette....





Tiden min som trailersjåfør.... *Savner*

Sitter og mimrer litt for meg selv og tenkte jeg skulle dele det med dere og. Som hvertfall noen kjenner til, kjørte jeg langtransport før jeg fikk Jonas. Jeg og mannen min traff hverandre i 2005 og med vår felles interresse og jobb fikk vi mange flotte kjøreturer både innenlands og utenlands. Firmaet vi jobba for syntes jo selvsagt dette var gull verdt, for siden vi kjørte samme bil, hadde vi jo dobbelt så mye kjøretid som andre, og det skorta ikke akkurat på arbeid for oss.



Her var vi klare for ny tur etter frihelg.

Jeg satt her i går og kikka i gamle kladdebøker da jeg kom over dagboknotater jeg hadde gjort ang kjøringa i april for 4 år siden, og det MÅ jeg bare legge ut, for jeg tror ikke direkte vi skal skryte på oss at vi hadde mye fri....

Lørdag 1/4
Tømte volvoen (traileren altså) i Stavanger, satt på med Ove til oslo, pappa henta oss.
Søndag 2/4
Ble kjørende som annensjåfør til Bergen for en som ikke hadde kjøretid.
Mandag 3/4
Vi hoppa av på Gol og reiste hjem
Tirsdag 4/4
Vi reiste til Oslo, satt på med Ola til Stavanger.
Onsdag 5/4
Laste til oslo med gamlebilen til Ola.
Torsdag 6/4 FRI
Fredag 7/4 FRI
Lørdag 8/4 FRI
Søndag 9/4
Lasta til Stavanger
Mandag 10/4
Laster til Oslo igjen
Tirsdag 11/4
Laster Stavanger
Onsdag 12/4
Laster Oslo
Torsdag 13/4
Lossa i Oslo fikk FRI
Fredag 14/4 FRI
Lørdag 15/4 FRI
Søndag 16/4 FRI
Mandag 17/4
Overtok ny bil - Lasta Stavanger
Tirsdag 18/4
Lasta ute på Bømlo - Tok Fjordline fra Egersund kl 01.30
Onsdag 19/4
Kjørte av ferga i Hanstholm, Danmark kl 10.00 - Reiste til De Lutte, Belgia
Torsdag 20/4
Ankom Bolougne, Frankrike tidlig og lossa der - Reiste tom opp til Lokeren, Belgia
Fredag 21/4
Reiste fra Lokeren, Belgia kl 09.00, lasta Antwerpen. Dro direkte mot Norge igjen.
Lørdag 22/4
Kom til Hirtshals 12.00 - tok ferga til Norge kl 18.00
Søndag 23/4
Ankom Bergen med Prinsesse Ragnhild (color line) 12.30 - Reiste til terminalen.
Mandag 24/4
Lasta til Norfjordeid, kjørte til Florø, sov over der.
Tirsdag 25/4
Kjørte til Oslo, Henta papirer, kjørte nedover mot Larvik så langt vi kom på kjøretiden.
Onsdag 26/4
Kjørte ned til Larvik, tok ferge kl 16.00 til Danmark - Kjørte nedover
Torsdag 27/4
Ankom Bremerhaven tidlig - fri på dagen - reiste til Marum på kvelden
Fredag 28/4
Lasta i Marum - Kjørte til Gröningen - sto til 01.00 - dro direkte til Hirtshals
Lørdag 29/4
Ankom Hirtshals kl 10.00 - Båten gikk kl 18.00
Søndag 30/4
Kom av båten i Stavanger kl 06.15 - sto i Stavanger

Jeg tror man må være født til det livet... Jeg savner kjøringa så utrolig.... Men selvsagt, jeg ser jo den jeg og at det ikke ville gått nå, med en 3-åring og snart en spedunge, men jeg tror jeg kan vedde det jeg eier og har på at jeg kommer til å kjøre langtransport igjen....en dag.....


Jeg prøver iherdig å foreta en rutevask på traileren her....

 


Her er den første bilen jeg kjørte. Denne hadde vi mange fine turer med....

 


Du veit, det er ikke noe moro å kjøre trailer på en så smal vei, og så møter du dette skiltet.....

 


Det ble endel fiksing og triksing på lett-kjettingene på vinteren. Jeg er en kløpper til å fikse kjetting!

 


Her satt vi på ei rampe med kaffekoppen vår i Kerkdriel og titta på solnedgangen.....Ah, GOOD memories!!!!!

 


Her har vi akkurat stoppa i Gröningen. En liten kaffe og så ut på veien igjen.... *SAAAAAAAVNER*

Beklager dårlig bildekvalitet, men mesteparten av bildene er tatt med mobil, så det er ikke det beste utgangspunktet, men det er desto sterkere minner!

Har du kjørt/sitti på med trailer før?
Hvis du er en av de som kjører du og, hvor har du kjørt hen?


Info

Profilbilde

Hvorfor bloggen?
Dette er mitt lille fristed i hverdagen som mor til to småtroll, jeg blogger om min hverdag, mine synspunkt og mine interresser.
Meg kort fortalt
Jeg er øyeblikkelig inne i mitt tredje tiår av livet, jeg er tosidig som det står i tvillingens tegn, jeg sminker meg som jenter gjør, for deretter å putte hodet innunder et panser på en bil for å skru. Jeg er sosial og elsker å skravle (til noens store fortvilelse), Jeg er spontan og impulsiv og finner på masse rart, trives med mange baller i luften på en gang. Jeg tar meg noen ganger vann over hodet, men fullfører alltid det jeg begynner på. Digger store biler med masse hester, tatoveringer og tegning. Lever og ånder for mine to diamanter som er født i 2007 og 2010. Jeg ser alltid noe positivt ved hver eneste negative ting og har lært meg til å skjønne verdien av tid. Jeg har sterke meninger og spisse albuer, og benytter meg gladlig av ytringsfriheten når jeg kan. Tror på det å være rett frem mot alle.
Utdannelse og jobb
Jeg er utdanna yrkessjåfør, og kjører semitrailer. Det er ikke blitt mye av det i det siste, siden jeg har permisjon, men jeg gleder meg til å komme bak rattet igjen. Jeg har kjørt siden 2005 og kunne ikke trives bedre enn bak rattet. Drømmen er min egen trailer...
Mitt livsordtak
"Det er umulig" sa stoltheten. "Det er risikabelt" sa opplevelsen. "Det er meningsløst" sa fornuften. "Gi det en sjanse" hvisket hjertet ♥
Kontakt meg
siri.kathleen@gmail.com

Blogurat

    Norske blogger

    Bloglovin

    bloglovin

Besøksteller

    leser bloggen nå
    besøk i dag
    besøk denne uka
    besøkende denne måneden

Månedens Mamma 2011

Januar

Januar

  • Malene Fossum
  • Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde