Veslefrøkna kom på 35 minutter natt til lørdag....

Jeg var på 38 ukers kontroll tirsdag den 7 desember. Jonas kom til på 38-ukers dagen sist, så jeg var nok litt i ekstase og håpa det samme skulle skje nå. Jordmoren (Marianne) sa at hodet lå ned, men var ikke festet, så det var nok ikke noe definitivt på gang enda. Neivel tenkte jeg... -Du får komme til helga for da har jeg vakt, fniste hun. Vi har spøka masse med det gjennom svangerskapet siden jeg allerede hadde bestemt meg for å føde på fødestogo her oppe.
Jeg spurte henne om modningsakupunktur, og vi avtalte å sette noen nåler på førstkommende lørdag.

Både tirsdag, onsdag og torsdag gikk og jeg følte meg egentlig akkurat som jeg har gjort de siste månedene. Stor, anpusten og tung! Fredag kveld la jeg Jonas som vanlig og satte meg til i stua for å sortere bilder og dokumenter på dataen. John skulle egentlig komme hjem fredag, men det lasset han hadde fått (han kjører langtransport) gjorde at han ikke ville være her før lørdag formiddag.

Vi hadde også prata lenge om hva vi skulle gjøre om fødselen satte igang og han ikke var hjemme, og planen var at da skulle eldste dattra hans (som og er min bestevenninne) bli med på fødselen, og mamma skulle komme og ta med seg Jonas. Akkurat denne helga var mamma og stefaren min i tyskland hos min stebror og kona hans, de hadde spandert julemesse-tur på mamma og de i 60 årsgave til mamma. (hun hadde bursdag den 7 desember) Men hallo, hvor stor sannsynlighet var det for at det skulle skje noe AKKURAT nå liksom... det var jo tross alt 2 uker igjen til termin.

Jeg prata med han i elleve-tida på kvelden fredag og sa at jeg ville finne senga siden jeg ble så bråtrøtt av å drive med dataen. Vi sa god natt og jeg la meg.

Kl 03.05 våkna jeg og hadde så vondt i magen at jeg trodde jeg skulle ryke av på midten. Samtidig var jeg så tissetrengt at jeg visste ikke om jeg rakk på do engang. (den ligger vegg-i-vegg med soverommet) men så fikk jeg karra meg inn der og tissa noe som føltes som 10 liter. og vips var magesmertene borte. Jeg tenkte nok på at det var litt VEL mye smerter til å bare være tissetrengt, men slo det fra meg og gikk til sengs igjen. Jeg hadde ikke fått lagt meg engang før det satte i igjen, og da skjønte jeg jo at dette var nok alvor ja.


Her hadde jeg VOOOOONDT.....

Så ringte jeg til John og sa at jeg trodde det skjedde noe her, og han ble bare megafrustrert over at jeg ringte han, og ikke Lone og fødestua først. Så etter en kort samtale ringte jeg lone mens jeg skrudde på dataen og fant frem rietelleren. Lone var her på et kvarter og innen da hadde jeg min fjerde rie på rietelleren. Det var 3 min mellom hver. Jeg kan enda ikke fatte at jeg ikke har merket noe før på natta...

Jeg ringte til fødestua og fikk nummeret til Marianne som (ironisk nok) hadde vakt. Jeg fortalte henne om riene og spurte henne når jeg skulle komme. Ehhh....Siri, du skal komme NÅ!
Det ble litt stress plutselig, Lone gikk inn og vekte Jonas, stakkar, han kom ut i stua, skikkelig trøtt og litt sutrete, og der ser han meg halvveis liggende på kne over en stol med så vondt... Jeg prøvde ta meg sammen, men han skjønte jo at noe var galt... Stakkar, han grein og sto og rista meg i skulderen... etter mye om og men, fikk vi på han dress og Lone tok han ut i bilen. jeg kom meg ut jeg og, og fikk plassert meg på et vis baki baksetet. Lone kjørte mot fødestua, men på veien måtte vi innom hjemme hos Lone og sette fra oss Jonas hos typen til Lone. Lone gikk inn med han og var borte noen minutter. DA kjente jeg antydning til pressrier og jeg tenkte HERREGUD, skal jeg føde i en GOLF???

Fikk oksygen mellom riene

Endelig kom Lone og vi kjørte de siste kilometrene til fødestua. Jeg trodde jeg skulle dø i hver hump men endelig kom vi frem. Det tok meg 3 rier å komme meg fra bilen og inn. Marianne tok smilende i mot oss, men akkurat der og da fikk hun ikke så mye smil tilbake fra meg hvertfall... Først ville hun ha meg på benken for å sjekke åpningen, men avbrøt seg selv og sa at jeg kunne bare kle av meg og legge meg i senga med en gang. Jeg titta på klokka da jeg kom inn døra og den var 04.20.

Vel oppe i senga økte det bare på. Vannet hadde ikke gått enda, men Marianne ville vente litt til i håp om at det skulle gå av seg selv. Da hun kjente på åpninga kunne hun ikke si om jeg hadde full åpning eller bare 8 cm for vann"posen" min var så spent. Dette gjorde også at frøkna ikke kom helt ned i bekkenet. Jeg fikk puste meg gjennom riene og fikk vann som Lone ga meg med sugerør. Jeg fikk også oksygen i maske mellom riene. Det hjalp litt når jeg fant pusteteknikken. -Skal vi prøve noen nåler? sa Marianne. -Jada, sa jeg. -Bare det funker...

Nå hadde jeg RIMELIG vondt og var klar for å dytte i meg alt de kunne finne på av bedøvelse (noe som ikke er det største utvalget på ei fødestue) Marianne kom inn med nålene og var klar til å sette det i hendene mine, men jeg bare avbrøt henne, for jeg måtte knyte hendene mine sammen i smerte og da kan hun ikke sette dem... Så sjekket hun fosterlyden og jeg hørte at det pulserte skikkelig rolig. Marianne skjønte at jeg forsto hva som skjedde, enten var babyens puls blitt lav, eller så fant hun ikke babyens puls men bare min, og da var det på tide å kjappe seg litt. Hun henta den pinnen/pennen de stikker hull på vannet med, men i det hun kom tilbake pressa jeg hardt og vannet gikk endelig.

Dessverre hadde frøkna stått og stanga mot vannposen lenge uten å komme ordentelig ned i bekkenet, så hun hadde bærsja i fostervannet og det er jo ikke bra i det hele tatt... Så jeg fikk beskjed om å presse når jeg følte for det og skrike om jeg trengte det. Vi var alene på fødestua så det var ingen å ta hensyn til der og da. Og jeg pressa og pressa.... Jeg kjente hun kom lenger og lenger ned men ikke helt ned. Jeg fikk brått ei skikkelig rie og pressa som en idiot og kjente at hun var i åpninga. DA stoppa ria.... Og Marianne forta seg å si at jeg bare måtte presse på uansett. Ett press til så kom hodet og et siste press fikk kroppen til å komme ut. Marianne tok henne fort og begynte å massere henne litt hardt med et håndkle og etter få sekunder kunne jeg høre hun skrek.

Lone fikk klippe navlestrengen

ENDELIG!!!!! Jeg var blitt tobarnsmor!!!!!! Hun ble lagt på magen min og jeg kunne endelig slappe av. Jeg måtte sy tre sting. Bare småtteri. Jeg kunne nesten ikke tro det var over. Hun var ute 04.55 nøyaktig 35 min etter vi ankom fødestua. jeg sov 1 time på morgenen og John og Jonas kom i 13.00 tida på dagen. Stolt far og stolt bror skal jeg love dere...


Lone som var med meg under fødselen. Verdens beste venninne og verdens beste støtte for meg under fødselen. Les hennes blogg   >>>HER<<<

 




Jeg reiste hjem søndag, etter et døgn, de syntes det var fryktelig tidlig, men John måtte reise igjen og siden mamma var i tyskland enda, så var det litt vanskelig med Jonas. Men men, jeg er i superform og synes dette går så innmari bra. Jeg håper bare det fortsetter sånn.




Men hun er verdens hærligste prinsesse.... Hun bare sover og spiser, litt problemer med luft i magen men det er sånn man må regne med. Jeg må jo nesten kalle dette for en drømmefødsel også, selvom det var vondt. Uansett tror jeg man tror man skal dø på slutten, men det er rart med det, alle smerter er borte når man får den lille bylten på magen og en hører babygråten....

 

Verdens stolteste storebror beundrer lillesøstra si.....

 


Jeg må jo bare få skryte litt av barselpresangen jeg fikk av John og... Ny D&G klokke. Er den ikke fin?


Nydelig datter du har! (og sønn da, selvfølgelig.) Gratulerer så mye :)

Skrevet av: Anneerkul

16.des.2010 19:16

Gratulerer ! :):)

Skrevet av: Confessions of Sandra

16.des.2010 19:16

Fin blogg ! :D setter stor pris på om du kunne kommentere tilbake:))

Skrevet av: IsseogSynne

16.des.2010 19:17

Oi for et fint innlegg :-) Gratulerer så masse. Gleder meg til det en dag blir min tur.

Nyt tiden fremover :O)

Skrevet av: Beate Johansen

16.des.2010 19:19

Så nydelig! Gratulerer :D

Skrevet av: c h a r l o t t e - kommenterer tilbake

16.des.2010 19:23

For en nydelig historie! Godt å høre at alt gikk bra til slutt, hun kom jo ut veldig fort også! Mange fine bilder også. Gratulerer så mye :)

Skrevet av: Niina

16.des.2010 19:33

Ååååh tårer i øynene! Jaggu var det hektisk for deg da! Her hadde hun bestemt seg for å komme gitt hehe :D Hun var helt nydelig! Nå kan jeg nesten ikke vente her. Kom igjen rier, kom hehe :D

Skrevet av: Hege - ikke som andre mamma-blogger!

16.des.2010 21:24

Herlig <3

Skrevet av: Tine

16.des.2010 22:02

Gratulerer med ei vakker snuppe :D

Skrevet av: cathanyb

16.des.2010 23:15

hei. jeg må bare spørre er mannen din faren til din beste venn også??

Skrevet av: Bergenser

10.jan.2011 15:57

Bergenser: jepp det er han. Det er litt aldersforskjell serru ;) så vi har en noe komplisert familie. ;) men det er den familein jeg trives i! hehe...

Skrevet av: Siri Kathleen - Mamma til to

19.jan.2011 18:26





Info

Profilbilde

Hvorfor bloggen?
Dette er mitt lille fristed i hverdagen som mor til to småtroll, jeg blogger om min hverdag, mine synspunkt og mine interresser.
Meg kort fortalt
Jeg er øyeblikkelig inne i mitt tredje tiår av livet, jeg er tosidig som det står i tvillingens tegn, jeg sminker meg som jenter gjør, for deretter å putte hodet innunder et panser på en bil for å skru. Jeg er sosial og elsker å skravle (til noens store fortvilelse), Jeg er spontan og impulsiv og finner på masse rart, trives med mange baller i luften på en gang. Jeg tar meg noen ganger vann over hodet, men fullfører alltid det jeg begynner på. Digger store biler med masse hester, tatoveringer og tegning. Lever og ånder for mine to diamanter som er født i 2007 og 2010. Jeg ser alltid noe positivt ved hver eneste negative ting og har lært meg til å skjønne verdien av tid. Jeg har sterke meninger og spisse albuer, og benytter meg gladlig av ytringsfriheten når jeg kan. Tror på det å være rett frem mot alle.
Utdannelse og jobb
Jeg er utdanna yrkessjåfør, og kjører semitrailer. Det er ikke blitt mye av det i det siste, siden jeg har permisjon, men jeg gleder meg til å komme bak rattet igjen. Jeg har kjørt siden 2005 og kunne ikke trives bedre enn bak rattet. Drømmen er min egen trailer...
Mitt livsordtak
"Det er umulig" sa stoltheten. "Det er risikabelt" sa opplevelsen. "Det er meningsløst" sa fornuften. "Gi det en sjanse" hvisket hjertet ♥
Kontakt meg
siri.kathleen@gmail.com

Blogurat

    Norske blogger

    Bloglovin

    bloglovin

Besøksteller

    leser bloggen nå
    besøk i dag
    besøk denne uka
    besøkende denne måneden

Månedens Mamma 2011

Januar

Januar

  • Malene Fossum
  • Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde

    Profilbilde